Det er noe helt spesielt med dagen vi har kollasjonering og manusgjennomgang. 

Det er vanskelig å sette ord på, men den bringer alltid med seg de samme følelsene.
Forventning.
Spenning.
Nysgjerrighet. 

 Og kanskje aller mest; en følelse av å stå på terskelen til noe ukjent.
Det er dagen hvor neste års artister samles for første gang.  

 De får se sine roller, blir kjent med historien vi skal fortelle og begynner å danne seg et bilde av hvordan den neste sesongen kommer til å bli. 

 Det er alltid et øyeblikk som gjør inntrykk.
For selv om mange kjenner hverandre fra før, er det noe eget ved å starte på nytt.
Ingen vet helt hva det kommende året vil bringe med seg. Ingen vet hvilke øyeblikk vi kommer til å huske, hvilke relasjoner som skal bygges eller hvilke historier som skal vokse frem. 

 Og kanskje er det nettopp det som gjør denne dagen så fin. Alt ligger fortsatt foran oss, samtidig som vi står midt i det som skjer akkurat nå. Mens vi avholder kollasjonering og tar imot nye artister, er vi også i siste innspurt med årets dinnershow.

Det gjør noe med perspektivet. 

For mens én historie nærmer seg slutten, begynner en annen allerede å ta form.
Det minner oss på at Wallmans alltid er i bevegelse.
At vi aldri står helt stille.
Og at det alltid finnes noe nytt å glede seg til. 

Akkurat nå kjenner jeg først og fremst på takknemlighet.
For menneskene. For energien. For forventningene. Og for den spenningen som følger med når man vet at noe nytt er i ferd med å begynne, uten helt å vite hva det kommer til å bli. 

Og kanskje er det nettopp det som er det aller fineste.
At vi får lov til å starte på nytt, år etter år.